NISSEN ROGER – ETTERLATTE PAPIRER 2. Lillebjørn Nilsen 1980 (06.12.95)
(Opprinnelig innlest i NRK Radio)
Nissene i storbyen
Husker du Nissen Roger? Jeg vil fortelle mer om Nissen Roger. For de som ikke kjenner ham, kan jeg fortelle at Nissen Roger ikke bor under noe gammalt tuntre eller i noen låve på landet. Nei, Roger er storby-nisse. Han bor nede i kjelleren under en diger mursteinsgård i en lang gate midt i Oslo. Leiegården har sentralfyring og her bor Roger i et lite kott bak fyrrommet som ingen andre veit om. Skjønt Roger er litt usikker på vaktmesteren. Deres veier krysses litt for ofte sånn nissefaglig,
synes Roger.
Ellers har han det ganske fint som nisse. Han sover i en stor hvit isoporkasse som en gang har inneholdt en videospiller, og er litt stolt av den. En gang i et anfall av hjemlengsel hadde Roger prøvd å rosemale isoporesken med noe maling som han på nissevis hadde latt forsvinne fra vaktmester-rommet. Det gikk helt galt. Fargene smelta isoporen. Senga holdt på å forsvinne! Roger ble så forskrekka at han slapp dusken på nisselua som han hadde brukt som pensel. Etter dette hadde han skjønt at vaktmestre satt inne med sterke krefter. De bondeblå hullene i isoporkassa hadde han fylt med rødt kreppapir og forøkt å glemme det hele.
Stort sett fordriver Nissen Roger tida ved å ligge i esken sin å høre på susingen i vannrørene mens han plystrer svakt. Og så tenker han. Og husker. Det kan være mye å huske for nisser. Roger husker den gangen han kneggende satt bak på flyttelasset til Gudmund Plassen en sommernatt oppe i Trysil. Roger hadde vært hustomte for Plassen slekta i mange generasjoner og han hadde vært med på mange vellykka flyttinger.
«Og mannen ville fra nissen flytte, men reisen ble ham til ingen nytte…» hadde Roger sunget på vognlasset så mange ganger før. Roger liker ikke den sangen lenger. Nå bor familien Plassen i et kjellerløst rekkehus i Grorudalen uten et eneste smutthull, selv for en smart nisse som Roger.
Egentlig har jeg det bra her, tenker Nissen Roger og prøver å skjule for seg selv at han kanskje er blitt en ganske rotløs og til og med mislykket nisse, når alt kommer til alt.
Hysj, der kommer vaktmesteren! Roger slutter å plystre. Bare vannrøra høres. Roger ser at det lyser i sprekken rundt rørene fra fyrrommet. Det klinker i et glass.
«God Jul, Andersen» sier vaktmesteren til seg sjøl. Roger er litt irritert. Skulle tro det var han som var nisse, fnyser han. Som når det var så bråkaldt før kakelinna. Da greide Andersen å få hele sentralfyren til å streike. Det skulle vært min jobb det, fnyste Roger videre. Uff, vaktmestere gjør det ikke godt for oss urbane bynisser.
Roger kjenner andre by-nisser som syns det samme. En av byens virkelige nisse-veteraner for eksempel: Vika-nissen Kuule Jul. Hva hadde ikke han fått oppleve? Etter rastløs flytting rundt i Vika i hele vårt århundre sto valget for ham mellom å bli husnisse enten i Konserthuset eller Club 7. Han hadde valgt det siste, og hadde trivdes godt i mange år. Han måtte ha hatt det fint, Kuule Jul, tenkte Roger. Han må vel ha vært den eneste nissen som kunne gå blant gårdsfolket hver kveld uten at folk tok notis av ham. Han hadde fått smaken på både rødvin og jazzmusikk og glemte nesten sine nisseplikter. Selv om han av og til hadde glede av å la tappeanlegget til ølet gå i stå på en og annen fredagskveld. Men så en dag hadde det blitt helt stille og tomt i kjelleren der. Så hadde det kommet en riktig bisk vaktmester:
-Ut! hadde han sagt. Det er slutt her.
– Vet du ikke at jeg er nissen her i huset. hadde Kuule Jul sagt som sant var. Han var en ærlig kall. Vaktmesteren hadde ledd og kastet ham ut i Munchedamsveien.
-Er du julenissen så er jeg et reinsdyr! Ha Ha! hadde vaktmesteren ropt etter ham. Beat-nisse! Jazz-nisse! hadde de ropt etter gamle nissen Jul. Eller Jul den Kuule som de også hadde kalt ham der nede i Vika.
Noe så ydmykende tenkte Roger. Nå ja. Egentlig visste vel ikke denne vaktmesteren bedre. Mennesker kjenner ikke en ekte når de ser en. De har sett for mange etterligninger. Sånn er det med menneskejyplinger som ikke har levd et århundre en gang. Ingen respekt for de gamle. Ingen sans for tradisjoner.
Pøh, tenker nissen Roger, det er bare oss nisser som myser tilbake i fortidas halvmørke. Selv myste han ut i kjellermørket og lurte på om det var noe igjen på den flasken han hadde latt forsvinne fra vaktmester Andersens trekkspillkasse. Akk nei. Roger får en tåre i øyekroken. Den renner langs en smilerynke ved neserota. Ved nestetippen blir den hengende og blir til en skikkelig nesedråpe som brister ned i det lange hvite nisseskjegget. Han trekker føttene med selbustrømper på inn i isoporkassa idet han kipper av seg treskoene. Så kryper han sammen i isoporsenga og mumler: God Jul, a’, Andersen. Nå sover nissen Roger.
© Lillebjørn Nilsen 1980
