Litt om David Crosby (1941-2023)

David Crosby (Lillebjørn Nilsen)

Jeg bodde i Paris 1992; og ble gjort oppmerksom på at sjølvaste Crosby, Stills & Nash ville komme til byen ved Seinen. Så jeg stilte ved den legendariske gamle kino Grand Rex, boulevard Poissonnière i 2ende arrondissement, som for lengst var utsolgt. En artig afrikaner utafor solgte meg en svartebørs billett.

Jeg fikk et godt sete på balkongen. To amerikanere og en brite entret scenen. Stephen Stills litt fra de andre med el-gitar og egen monitor.

De tre kameratene holdt på lenge. Vi fikk alle kjente sanger. Britiske Graham Nash sto for snakkingen. På et aldeles veltalt fransk! Han fortalte at grunnen for deres besøk var Stephen Stills´giftermål i byen med en fransk. Han fleipet med at Stills ikke kunne et ord fransk, bare kroppsspråk. I løpet av konserten kom Nash med flere stikk til Crosby; at han neppe kunne huske at de engang før hadde hatt en konsert i Paris. Crosby sto taus duknakket og hørte på mens publikum lo. Crosby som da nettopp hadde sluppet ut av fengsel og rehab..

Settliste!

De tre avsluttet med et ekstranummer.
Nash: – Dette er vår hyllest til vår favoritt gruppe i Europa, The Beatles! –
Så kom Yesterday i CSN tapning. Fantastisk!

Jeg hadde veldig lyst til å gå backstage på Grand Rex å hilse på gutta. Men måtte hjem til min søster og min datter, som ikke var hypp på Crosby, Stills & Nash.

P.S. Som gitarist ble Lillebjørn Nilsen fascinert av Crosby´s gitar-stemming: EBEEBE eller DADDAD. Langeleik! Lillebjørn har brukt denne på to av sine sanger: «Troll!» og «Håvard Hedde».

Share

Morgenbladet Topp 100: Lillebjørn Nilsen: Portrett (Polydor Records, 1973)

Morgenbladet Topp 100 Lillebjørn Nilsen Portrett
41: Lillebjørn Nilsen: Portrett (Polydor Records, 1973)
11. oktober 2011

Musikklæreren tegnet et tre med kritt, hvor stammen var et skaldekvad og grenene chansoner. Av de nyutsprungne knoppene var to norske bjørner, den ene betraktelig mindre enn den andre, i alle fall etter fysiske målebånd. De andre kan vanskelig omfavne den minste av dem, den store Lillebjørn som i min verden strakk seg utover tavlekartet som en flerkantet formasjon på en himmel full av stjerner. Det var tidlig nittitall, og vi må ha vært det attende tredjeklassekullet som gjorde «Barn av regnbuen» til vår. Fortsett å lese «Morgenbladet Topp 100: Lillebjørn Nilsen: Portrett (Polydor Records, 1973)»

Share

The Young Norwegians (1966-1968)

The Young Norwegians: Lillebjørn Nilsen og Bjørn Morisse

The Young Norwegians: Lillebjørn Nilsen og Bjørn Morisse

The Young Norwegians første single-plate 1966
The Young Norwegians første single-plate 1966

The Young Norwegians var et musikalsk samarbeid som startet ved at Bjørn Morisse møtte Lillebjørn NilsenDolphins viseklubb i Oslo i 1966.
De to Bjørnene ble etter hvert omtalt som Store- og Lillebjørn.

Morisse var sangskriveren. Nilsen omtaler seg selv fra perioden som

«den tause gitaristen».

Fortsett å lese «The Young Norwegians (1966-1968)»

Share

Lillebjørns venn Andy Irvine synger om Oslo!
Ny CD Abocurragh

Andy Irvine Abocourragh CD cover

«Album of the century!»
Well…my first solo album since 1999. Recorded in Dublin, Norway, Australia,
Hungary and Brittany between February 2009 and April 2010.
Thanks to all my friends who helped me record it.
Especially Dónal Lunny who worked so hard in the production of it,
let alone playing on every track bar one.
I hope it won’t be my last album of the century!!

KJØP CD! www.andyirvine.com

Otherwise the roll-call of musicians speaks for itself. Giants of traditional music, folk, rock and beyond, each one a key player in the Andy Irvine back-history: Liam O’Flynn, Máirtín O’Connor, Annbjørg Lien, Lillebjørn Nilsen, Nikola Parov, Jacky Molard, Bruce Molsky, Rens van der Zalm, Rick Epping, Graham Henderson, Paul Moore, Liam Bradley, Kate Burke and Ruth Hazleton.

Fortsett å lese «Lillebjørns venn Andy Irvine synger om Oslo!
Ny CD Abocurragh»

Share

Something about the ukulele

I have strummed the ukulele most of my adult life. I have cherished The Beatles repertoire and gone trough George Formby’s great songs. And the ukulele still tickles me. My vintage C.F. Martin tenor ukulele now is brought to new life with Italian Aquila strings! (And a great repair job by Strand Guitars, Norway)

But why is it? I know our great mate George Harrison, his God bless his name, felt the same. And even the late Cheltenham’s Brian Jones of the Rolling Stones loved the instrument. Maybe it is the close circuit to our brain? It’s simplicity? It’s lack of bass strings?

I love the ukulele!

Lillebjørns ukulele
Strand Guitars på Jørpeland fikser Lillebjørns ukulele – Foto: Tor Inge Jøssang

Share

Nordahl Grieg 1902-1943

Lørdag 29. november 2003 avduket vi en minnestein for vår dikter Nordahl Grieg ved Potzdam i Berlin, nærmere bestemt i Kleinmachnow kommune, like ved Neue Hakeburg Schloss og bare noen få meter fra Teltow kanalen.

Sangerinnen Torhild Ostad sang hans dikt «Til Ungdommen» med danske Otto Mortensens sterke melodi. Lillebjørn Nilsen akkompagnerte på gitar. Etter Asbjørn Svarstads tale (norsk og tysk), ministerråd Petter Ølbergs tale (tysk) og nedlegging av kranser, sang hun et Nordahl Grieg dikt til hun hadde funnet, «Bøn». Dette til en norsk folkemelodi. Ikke et øye var tørt.

Lillebjørn

Fra  venstre:Borgermester Wolfgang Blasig i Gemeinde Kleinmachnow (kommunen) ,  ministerråd ved Ambassaden i Berlin Peter Ølberg, sangerinne Torhild  Ostad, gitarist Lillebjørn Nilsen, journalist Asbjørn Svarstad,  journalist og forfatter Jahn Otto Johansen og forfatter Dag Solstad.©  Foto: Peter Eilertsen.Fra venstre: Borgermester Wolfgang Blasig i Gemeinde Kleinmachnow (kommunen), ministerråd ved Ambassaden i Berlin Peter Ølberg, sangerinne Torhild Ostad, gitarist Lillebjørn Nilsen, journalist Asbjørn Svarstad, journalist og forfatter Jahn Otto Johansen og forfatter Dag Solstad. ©Foto: Peter Eilertsen.

Asbjørn Svarstad holdt følgende tale:

Nordahl Grieg 1902-1943.

Han var en rebell. Kommunist i sin ungdom. Da Hitlers tropper inntok Norge, var han aldri i tvil om hvilke plikter som hvilte på hans skuldre. Nordahl Grieg reiste til England for å kjempe. Men ikke med kuler og krutt. Han våpen var først og fremst pennen. Meningers mot på papir var hans uttrykk. Frihet, demokrati, sameksistens og respekt for andre mennesker var grunnsynet i det denne nordmannen kom til å stå for.

Som journalist satset han livet på å være med i fremste linje der unge mennesker kjempet og døde mot de fascistiske undertrykkerne. Han var med konvoier mellom England og Murmansk. Å kunne skildre et bombetokt over Tyskland var noe han måtte arbeide lenge med å få tillatelse til. Det lyktes ham omsider. Ved 18-tiden den 2. desember 1943 kunne han gå ombord i Langchaster med kurs mot den tyske hovedstaden.

Flakbatteriene i Kleinmachnow var bemannet av guttunger på 15-16 år som var utkommandert for å gjøre slik tjeneste. De registrerte antakelig ikke en gang at den ene granaten traff bombeflyet med sju australiere og britter - pluss Nordahl Grieg. Vitner så maskinen komme i lav høyde inn over kanalen, hvor de siste bombene ble sluppet i vannet. Like før den nådde stedet vi nå står, lød det en voldsom eksplosjon. Vingene falt i kanalen. Bakparten gikk i bakken akkurat her vi står nå. Det kan vi stadig se spor etter i tretoppene.

Det lokale brannvesenet rykket ut for å slukke. Åtte unge menn ble funnet døde. De ble brakt til kirkegården i Døbnitz, seks kilometer herfra, der de ble begravet med respekt og militær ære. Navnet Nordahl ble markert på den ene graven. Det ble funnet på en kjede, som han bar og som hadde vært en gave fra kvinnen i hans liv, Gerd Egede-Nissen. Noen år etter krigen ble gravstedet nærmest skjendet av de sovjetiske okkupasjonsstyrkene, som til slutt gjorde om hele kirkegården til et militær øvelsesområde. Koordinatene er N 5231.939 og Ost 1304.141

Først etter Murens fall fikk vi mulighet til å undersøke nøyaktig hva som skjedde med Nordahl Grieg. Nå vet vi det. Han ga sitt liv midt i Fiendeland.

Personen Nordahl Grieg er først og fremst viktig fordi denne mannen ga sitt liv for det han trodde på. Vi må vel også kunne si at det etter krigen oppstod et stort behov for å ha hatt slike som ham. Da undertrykkerne sto i landet var det ikke mange som torte eller ville risikere noe ved å kjempe mot.

Vi ville gjerne hatt flere som Grieg. Han ble selve det imparative symbolet - fordi han ga sitt liv. Å ofre seg for at de som kommer etterpå skulle kunne leve i fred og frihet - i et velordnet og rettferdig samfunnssystem - må være det mest uselviske vi kan forestille oss.

Vi står her i dag og er stolte og glade over omsider å kunne markere stedet hvor vårt fremste nasjonale frihetsikon mistet livet. Stolte over å ha hatt en slik mann i våre egne rekker. Glade fordi dette i dag ligger i hjertet av Venneland - her midt i det gjenforente, demokratiske, fredssøkende Tyskland. Og at vi også kan bruke denne anledningen som markering av de nære bånd og det rotfestede vennskapet mellom Norge og Tyskland, nordmenn og tyskere.

© Asbjørn Svarstad
Berlin nov 2003

  • » TIL UNGDOMMEN av Nordahl Grieg (1936)»
  • Jahn Otto Johansen: «Få Nordahl Grieg hjem»

  • Share