DIN VISE Lillebjørn Nilsen © Her står jeg i kveld for du har bedt meg å komme. For å synge en sang til deg som sitter og ser på meg. Vil du love å smile? vil du love å le litt? Vil du love å synge litt og i omkvedet som kommer nå? -Aaa ... Og lang var din dag. Men nå er det endelig kvelden. Så hør på en sang til deg som sitter og ser på meg. Vil du love å glemme? Vil du love å drømme? Vil du love å elske din neste, for det er vel kanskje det beste? -Aaa ... Og langt har jeg reist. Et fly bar meg hit til byen. For å synge min sang til deg som sitter og ser på meg. Vil du love å lytte? Vil du love å tenke? Vil du love å huske min sang, for kanskje vi treffes en gang? -Aaa ...
NATTESTEMNING FRA EN BY Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen © Om jeg kunne tie slik natten gjør ville jeg tie slik til deg Men natten har tiet i tusener av år slik som den tier til meg Om jeg kunne hviske slik regnet gjør ville jeg hviske slik til deg Men regnet har hvisket i tusener av år slik som det hvisker til meg Men hør jeg kan synge slik byen gjør! Og jeg vil synge slik til deg For byen kan gråte og byen kan le Men byen vil tie med oss
ELISABET Lillebjørn Nilsen © Jeg gikk langs molo'n hjem fra Club 7. Jeg lurte på hvem jeg skulle gå til nå. Fjorden lå så stille. Natten var så god. Fra Skarpsno hørtes lyder fra et tog som skiftet spor. Og jeg elsket ensomhet. Og jeg elsket en som het Elisabet. Elisabet. - Put your arms around my neck. Elisabet! - På Drammensveien haiket jeg. Det kom ingen bil så jeg tok en liten hvil. Jeg sovnet utved Sjølyst. Og jeg sov til lyse dag. Og da var det for sent å dra til Sandvika. Ogjeg savnet ensomhet. Og jeg savnet en som het Elisabet. Elisabet. - Put your arms around my neck, Elisabet! - Skillebekk-bussen tok meg hjem. Og ved Falch' en gikk jeg av så glad. På lekeplassen sparket noen gutter med en ball. Og rundt meg gikk mennesker som skulle til arbeid. Og jeg glemte ensomhet. Og jeg glemte en som het Elisabet. Elisabet. - Put your arms around my neck.
RAVNEFERD Musikk: Roy Harper Tekst: Lillebjørn Nilsen Jeg våknet i et lyshav av solens trygge favn Mens dagen drepte natten sang fuglene ditt navn Jeg reiste meg i sengen Jeg ville se din kropp Du hadde dratt mens det var natt Jeg gråt da jeg sto opp Så fant jeg fram min rustning av is og stål og stein Jeg hørte ravnen kalle Og jeg var ikke sein Jeg la min sal på ravnen Jeg drakk dens bitre blod Jeg fant mitt sverd Og la i vei for å finne dine spor Først kom jeg til en rød by Av kobber var den skapt Jeg landet på et hustak Der kunne jeg se alt Jeg spurte alle mennesker Jeg søkte hver en vei Men alle sa at -Vet du hva? Hun husker ikke deg- Da møtte jeg en ung mann Han åndet av din vin Han viste meg ditt gule hår i et lite kobber-skrin Jeg rappet med meg skrinet Jeg kalte ham min venn Han skrek ditt navn Jeg fant min ravn Og fløy av sted igjen Så kom jeg til en blå by Av sølv var allting skapt Jeg landet på et hustak Der kunne jeg se alt Jeg spurte alle mennesker Jeg søkte hver en vei Men alle sa at -Vet du hva? Hun husker ikke deg- Da møtte jeg en ung mann Han åndet av din vin Han viste meg din myke munn i et lite blått sølv-skrin Jeg rappet med meg skrinet Jeg kalte ham min venn Han skrek ditt navn Jeg fant min ravn Og fløy av sted igjen Så kom jeg til en gyllen by Av gull var allting skapt Jeg landet på et hustak Der kunne jeg se alt Jeg søkte alle gater Jeg spurte alle folk Men alle sa at -Vet du hva? Slikt angår ikke oss- Da møtte jeg en gammel venn Han åndet av din vin Han viste meg ditt bilde i et lite gyllent skrin Jeg lot ham eie skrinet Jeg tror jeg smilte litt For nok en gang sang du din sang i kveldens svale vind Jeg våknet i et lyshav av solens trygge favn Mens dagen drepte natten sang fuglene ditt navn Jeg reiste meg i sengen Jeg ville se din kropp Du hadde dratt mens det var natt Jeg gråt da jeg sto opp
JEG LAGDE MEG SÅ SILDE (Norsk folkevise/Arr Lillebjørn Nilsen) Jeg lagde meg så silde alt sent om en kveld Jeg visste ingen kvide til at have Da kom der et bud i fra kjæresten min Jeg skulle til henne bortfare Ingen har man elsket over henne Jeg trekte på meg hoser Jeg trekte på meg sko De beste som jeg monne eie Så kledte jeg på meg en kledning så ny en kledning av silke og fløyel Ingen har man elsket over henne Så gikk jeg meg ut i stallen inn Der klappet jeg grå gangeren på haken Jeg lagde på hannem sadelen av sølv Og bislet med gull var beslagen Ingen har man elsket over henne Så red jeg meg fem stive mile frem mens andre monne sødelig sove Som jeg da kom til min kjærestes hjem møtte jeg min sortkledde svoger Ingen har man elsket over henne Så ganger jeg meg opp i det høyen loft Slik jeg pleiet van til at gjøre Der stander de jomfruer ude i flokk at klede min kjærest til døde Ingen har man elsket over henne Hennes hender var hvite Hennes fingre var så små Hennes øyne var blå som en dues Og brystene var som hvide svanedun Og munnen som sukkeret det søde Ingen har man elsket over henne Så gikk jeg meg ut på den grønnen eng Der hørte jeg de klokker at ringe Ei annet jeg visste da solen kikket frem en hjertet i stykker ville springe Ingen har man elsket over henne
TOG-BLUES Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen © På den tomme skinnegang synger jeg min vandringsang. Nå hører jeg en fløyte svakt fra nord! Og hvis toget kommer snart og det har den rette fart. Er jeg snart i den byen der hun bor. -Kan du høre togets triste nattesang? I den byen jeg skal til finns ei jente god og snill. Hun har øyne som en sommermorgen klar. Om hun ennå husker meg og hvis hun ikke svarer nei, skal hun få meg slik jeg er og slik jeg var. -Kan du høre togets triste nattesang? Blått er stålet i min kniv. Svart er sorgen i mitt liv. Rød var munnen til hun som svarte nei. Syngende byer har jeg sett. Syngende jenter har jeg gjett. Syngende sviller bar meg fram på vandringsvei. -Kan du høre togets triste nattesang? Når jeg når min siste by i det kalde morgengry, skal du aldri se meg mer på vandringsvei! Alt du hører er et sukk mellom sviller, stein og pukk hver gang natt-toget danser over meg... -Kan du høre togets triste nattesang?
Far har fortalt Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen © Far har fortalt om byen slik den var før bilene fylte våre gater. Den gang da luften var lyseblå og klar og fru Karlsen hadde hage med tomater! Med en sandhaug for de små der garasjen ligger nå. Jeg må gå på en asfalt som er kjedelig og grå. mens mennesket søker sin fremtid. Men de gamle vil huske allting slik det var. De fjerne. men de gode gamle dager. Tenk alle minner som de gamle har: En togreise og en gammel slager. Et koselig hus som sto der før. En morsom radio-kåsør. Alt det som tiden hyller i sitt glemsels-slør mens mennesket søker sin fremtid. Ja. tider skal komme. Tider skal forgå. Mye og mangt skal forandres. Noe skal vi miste. Annet skal vi få. Noen berømmes. Andre klandres. Jeg står her med min gitar. Så mange tanker som jeg har! Og jeg tror jeg tenker mest på det som tiden tar mens mennesket søker sin fremtid. Men jeg vet en bro som er gammel. brun og stygg. På den står et skilt der du leser: «Hundrede Mand kan jeg bære paa min Rygg. men svigter om de alle marscherer.» Jeg sier: Hei. kom bli med meg! For vi kan trenge en som deg. Og leende barn skal leke i ditt spenn og slippe små steiner ned i elva. Mens mennesket søker sin fremtid.
Fredrikstad-vise Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen © Her sitter jeg på torget i den stille lune by. Alt jeg ser er gammelt og godt. Men jeg er ganske ny. Her sitter jeg og koser meg. Og derfor vil jeg synge for deg om denne gamle by. Her finnes ingen kino med slåsskamp og James Bond. Her finnes bare en gammel voll der folk går hånd i hånd. Og hvis du ikke liker deg her kan du dra over elva der fra denne gamle by. Og her bor kvinner, her bor menn som bruker sine hender. Se på krukken som står der, og den som i ovnen brenner! Her gror tanker om form og lys. Se på kjolen som kjærlig sys i denne gamle by. Her sitter Vegar ved sitt hjul og dreier sine krukker. De skal fylles med syltetøy og kaffe te og sukker. Her finnes ikke fabrikkens sot. Katten sover ved din fot i denne gamle by. Her bor Lizzie med sin katt og vever på en kofte. Hun jobber hele dagen og hun sover oppå loftet. Slik kan du leve. Slik kan du dø. Slik kan du tjene til ditt brød i denne gamle by. Ja, her i denne lille by her kan man sådan leve. Og verden kan du smake på ved å kikke litt på tv. Men jeg vil ikke gjøre det. Nå vil jeg gå rundt og se på denne gamle by. I gata ligger gatestein som ble lagt av tukthus-fanger. Den ligger der så godt og støtt. Som støpt i bot og anger! Der går to jenter som synger og ler. Jeg undres om de steinen ser i denne gamle by? Og se det gamle huset der som engang var et fengsel! Hans Nielsen Hauge han satt der alene med sin lengsel. Og der hvor han satt så stolt og rank kan du finne stedets bank i denne gamle by ... Og så går vi og drikker øl og snakker om Gamlebyen. En øl går med til trivlig prat. Og så får vi en ny en. Men utenfor sitter en pike så bar. Jeg har hørt at hun venter på far i denne gamle by. Og jeg får snakke med Cowboy-Jens som har sett nesten hele verden! Jeg hører om indianere og alt han så på ferden. Men Jens som til Amerika dro, han ville hjem for å leve og bo i denne gamle by. Og den blide Henrik Løsthusen han synger sine viser. Alle lytter og syns det er bra. Her er den ingen som fniser. Men sangen dempes nå og da når øl blir båret til og fra i denne gamle by. Men likevel kan vi kose oss og ingen blir vist mot døren. Løsthusen synger nok en sang for alle ville høre'n. Og så forteller min nye venn om gamle Hartvig Kort-i-ben fra denne gamle by. Men noen blir uvenner og vil slåss. De har vel fått for mye. Noen må nok lempes ut. Og Bodil og Gerd får bryet. Selv takkerjeg med smil og nikk for den fine kveld jeg fikk i denne gamle by. Så går vi hjem til Bjørn en tur. Og Marente lager maten. Vi spiser den gode kryddermat og varm og god er natten. Marente henter sin fiolin. Og tonen klinger var og fin i denne gamle by. Men så er det blitt alt for seint: til ferja må jeg løpe. Billetten den er alt betalt, den trenger jeg ikke kjøpe. Å, ferjemann kan du vente en stund? For månen lyser så snill og rund på denne gamle by! Så skrår vi over Glommas vann. Jeg tar farvel med byen. Byen tier og går til ro. Og månen går bak skyen. Og det var slutten på min sang. Men jeg skal komme nok en gang til denne gamle by!
Reisen Fra Julestjernen (Lyn-Gordon)
«Reisen Fra Julestjernen (Lyn Gordon)» by Lillebjorn
Bonusspor:
Jentetapet Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen Så tidlig, tidlig en sommerdag med Kongens skute skulle jeg dra. Jeg lot ei jente stå igjen på land. Hun sa til meg: Du skal bli min mann. Så dro jeg ut på det store hav, langt vekk fra hun som sitt hjerte ga. Mitt sinn var lyst, for jeg visste vel, jeg ville få hennes kyss en kveld. Så kom jeg hjem på en vinterdag, til jenta mi dit ville jeg dra. Jeg husket vel på pakta vår. Jeg hadde ventet i fire år. Da fikk jeg vite at hun var vekk. Hun hadde reist mens jeg sto på dekk. I Amerika det var der hun var. Hun hadde reist med en kremmerkar. Og har du penger, da er du fri. Hvis ikke, pass godt på jenta di. For mens du kjemper for fedreland, da drar hun vekk med en handelsmann. Og vil du ha meg, ja da kan du ta meg. Men vil du ikke, så gå ifra meg. Men vil du bli, så vær jenta mi, og jeg skal elske deg i all mi tid.
