Lørdag 29. november 2003 avduket vi en minnestein for vår dikter Nordahl Grieg ved Potzdam i Berlin, nærmere bestemt i Kleinmachnow kommune, like ved Neue Hakeburg Schloss og bare noen få meter fra Teltow kanalen.

Sangerinnen Torhild Ostad sang hans dikt «Til Ungdommen» med danske Otto Mortensens sterke melodi. Lillebjørn Nilsen akkompagnerte på gitar. Etter Asbjørn Svarstads tale (norsk og tysk), ministerråd Petter Ølbergs tale (tysk) og nedlegging av kranser, sang hun et Nordahl Grieg dikt til hun hadde funnet, «Bøn». Dette til en norsk folkemelodi. Ikke et øye var tørt.

Lillebjørn

Fra venstre: Borgermester Wolfgang Blasig i Gemeinde Kleinmachnow (kommunen), ministerråd ved Ambassaden i Berlin Peter Ølberg, sangerinne Torhild Ostad, gitarist Lillebjørn Nilsen, journalist Asbjørn Svarstad, journalist og forfatter Jahn Otto Johansen og forfatter Dag Solstad. ©Foto: Peter Eilertsen.

Asbjørn Svarstad holdt følgende tale:

Nordahl Grieg 1902-1943.

Han var en rebell. Kommunist i sin ungdom. Da Hitlers tropper inntok Norge, var han aldri i tvil om hvilke plikter som hvilte på hans skuldre. Nordahl Grieg reiste til England for å kjempe. Men ikke med kuler og krutt. Han våpen var først og fremst pennen. Meningers mot på papir var hans uttrykk. Frihet, demokrati, sameksistens og respekt for andre mennesker var grunnsynet i det denne nordmannen kom til å stå for.

Som journalist satset han livet på å være med i fremste linje der unge mennesker kjempet og døde mot de fascistiske undertrykkerne. Han var med konvoier mellom England og Murmansk. Å kunne skildre et bombetokt over Tyskland var noe han måtte arbeide lenge med å få tillatelse til. Det lyktes ham omsider. Ved 18-tiden den 2. desember 1943 kunne han gå ombord i Langchaster med kurs mot den tyske hovedstaden.

Flakbatteriene i Kleinmachnow var bemannet av guttunger på 15-16 år som var utkommandert for å gjøre slik tjeneste. De registrerte antakelig ikke en gang at den ene granaten traff bombeflyet med sju australiere og britter - pluss Nordahl Grieg. Vitner så maskinen komme i lav høyde inn over kanalen, hvor de siste bombene ble sluppet i vannet. Like før den nådde stedet vi nå står, lød det en voldsom eksplosjon. Vingene falt i kanalen. Bakparten gikk i bakken akkurat her vi står nå. Det kan vi stadig se spor etter i tretoppene.

Det lokale brannvesenet rykket ut for å slukke. Åtte unge menn ble funnet døde. De ble brakt til kirkegården i Døbnitz, seks kilometer herfra, der de ble begravet med respekt og militær ære. Navnet Nordahl ble markert på den ene graven. Det ble funnet på en kjede, som han bar og som hadde vært en gave fra kvinnen i hans liv, Gerd Egede-Nissen. Noen år etter krigen ble gravstedet nærmest skjendet av de sovjetiske okkupasjonsstyrkene, som til slutt gjorde om hele kirkegården til et militær øvelsesområde. Koordinatene er N 5231.939 og Ost 1304.141

Først etter Murens fall fikk vi mulighet til å undersøke nøyaktig hva som skjedde med Nordahl Grieg. Nå vet vi det. Han ga sitt liv midt i Fiendeland.

Personen Nordahl Grieg er først og fremst viktig fordi denne mannen ga sitt liv for det han trodde på. Vi må vel også kunne si at det etter krigen oppstod et stort behov for å ha hatt slike som ham. Da undertrykkerne sto i landet var det ikke mange som torte eller ville risikere noe ved å kjempe mot.

Vi ville gjerne hatt flere som Grieg. Han ble selve det imparative symbolet - fordi han ga sitt liv. Å ofre seg for at de som kommer etterpå skulle kunne leve i fred og frihet - i et velordnet og rettferdig samfunnssystem - må være det mest uselviske vi kan forestille oss.

Vi står her i dag og er stolte og glade over omsider å kunne markere stedet hvor vårt fremste nasjonale frihetsikon mistet livet. Stolte over å ha hatt en slik mann i våre egne rekker. Glade fordi dette i dag ligger i hjertet av Venneland - her midt i det gjenforente, demokratiske, fredssøkende Tyskland. Og at vi også kan bruke denne anledningen som markering av de nære bånd og det rotfestede vennskapet mellom Norge og Tyskland, nordmenn og tyskere.

© Asbjørn Svarstad
Berlin nov 2003