Min venn Pete Seeger

English Google Translation

Mandag 27. januar 2014 døde den amerikanske folklegenden Pete Seeger, 94 år gammel. Her rekapitulerer Lillebjørn Nilsen sitt forhold til sin største inspirasjonskilde.

Sommeren 1990, travelt opptatt med NRK TV-opptak med Gitarkameratene, fikk jeg en overraskende telefon. Min skotske venn Rod Sinclair, folkemusiker og organisator, fortalte at Pete Seeger endelig skulle opptre på Tønder-festivalen i Danmark sammen med Woody Guthries sønn, Arlo. Og Pete Seeger insisterte på å få med Lillebjørn Nilsen!

Det ble et kjapt krigsråd blant Gitarkameratene. Det dreide seg om å fly til Hamburg i Tyskland og en helg i Tønder rett ved den dansk-tyske grensa. Øystein Sunde var skeptisk, og trodde jeg aldri ville komme tilbake. Halvdan Sivertsen klappet i hendene. Jan Eggum ville være med. Avgjørelse tatt.

Så Jan og jeg landa i Hamburg, fant toget til Niebüll ved grensa. Der hentet danskene oss. Jeg må nevne at det hjalp veldig at medbrakt bergenser til min overraskelse snakket et helt uanstrengt skarrende høytysk. Eggum led på denne tida av panisk flyskrekk med dertil taktisk selvmedisinering. Nilsen hang med i gitarkameratslig solidaritet og fôret sommerfuglene med leskende øl.

Tønder bar preg av dagen-før-forventninger. Legenden Pete Seeger skulle ankomme dagen etter. Vi kom oss til festivalens musikertelt for akkreditering og «Access All Areas»-armbånd. Banjoer, feler og gitarer ljomet fra alle kroker. Guinness og Tuborg. Musikere, journalister, venner, kjente som ukjente, alle ville klappe oss på ryggen. Vi som skulle opptre med folkemusikkens store far. Eggum hadde for lengst bestemt seg for å gå på scenen sammen med Nilsen. Her snakker vi stadig solidaritet. «En gang Gitarkamerat — alltid Gitarkamerat!». Det begynte å demre for meg hva jeg sto foran. Jeg sank inn i mitt eget i dette svette yret av musikk og mennesker.

Mitt første møte med Pete Seeger var i tidlig barndom. Et NRK-énkanals femtitall. Da kom han ut som en lyd fra en radio. Radioen sto i en liten leilighet midt i Oslo. Mor vekket oss med den. «Morgenmelodier» bød på mye norsk etterkrigslengsel etter Amerika. Pat Boone sang «Love Letters In The Sand». Billy Waughn Orchestra med «Sail Along Silvery Moon» i dobbel saksofontapning med det som kunne smøres på av klang. Mine unge ører begynte å spisse seg ved den forbausende friske lyden av en høy mannlig tenor og en banjo. Pete Seeger.

Som ung tenåring begynte jeg å lete etter den lyden. På Ila folke- og realskole fikk vi tresløyd. Jeg lagde etter eget hode noe jeg bare hadde hørt og sett på bilde: en banjo.

Et 5-strengs banjotriangel oppsto etter hvert på 60-tallet på Ila i Oslo. Bare i kvartalene mellom Alexander Kiellands plass og St. Hanshaugen kunne vi telle flere utøvere. Unge Kari Svendsen ble både banjoelev og kjæreste. I og ved hennes gate kom flere folk til. Noen var innom gruppa Folque. Vi snakket mye i disse gatene om Pete Seeger og hans banjo. Teknikker som «frailing», «clawhammer» og «Scruggs Picking» var dagligtale. I Akersveien oppdaget vi at St. Olavs Bokhandel tok inn platene fra Folkways Records, og vi fant Seegers krets. For eksempel hans kompis Woody Guthrie, visedikteren og vagabonden som skrev Amerikas andre nasjonalsang, «This Land Is Your Land». Faktisk var det noen av gutta i gata som skrev brev til Woody. Vi hadde hørt at han lå rammet av Huntingtons sykdom på hospital i Brooklyn. Og vi fikk svar fra kona Majorie, som hilste oss fra Woody.

Mens jeg skriver dette hører jeg den svarte stemmen til Aretha Franklin. Hun vrenger ordene i sangen «If I Had A Hammer». Om hammeren som slår ned på det lovløse, klokka som ringer for frihet og kjærligheten mellom brødre og søstre. Om mulig vel så sterk som soullegenden Sam Cookes innspilling. Og tenk på kontrasten, Marlene Dietrich’s legendariske versjon av Pete Seegers «Where Have All The Flowers Gone» på tysk: «Sag Mir, wo die Blumen Sind»!

Altfor mange hører en artist synge en sang uten å tenke på at den faktisk aldri hadde blitt sunget uten at noen hadde skrevet den. Pete forteller at han fikk ideen om blomstene fra noen linjer i Mikail Sjolokhovs roman «Stille flyter Don». Hammersangen oppsto i hodene til Pete og hans syngende kamerat Lee Hays, som for øvrig i et tv-intervju på sine gamle dager uttrykte ønsket om å få sin aske spredd i komposthaugen i sin egen hage. Noe som faktisk ble oppfylt.

Tønder-morgenen treffer Nilsen som ei bombe av sceneskrekk og stikkende sollys. Eggum og jeg ned i frokostsalen på hotellet. Der sitter mine danske kolleger, sangeren Lars Lilholt med musiker Øyvind Ougaard. Sistnevnte en evig spøkefugl som sjelden lar Lillebjørn i fred. Ougaard peker bak meg mot resepsjonen og hyler: «Lillebjørn, nu kommer ham der, Pete Seeger! Du må hilse ham. Nuh!». Jeg stønner. Før jeg vet ordet av det, kommer denne danske, høylytte musikerrampen trekkende med mitt sjele- og musikerlivs store forbilde. Pete tar seg god tid. Og jeg våkner underveis i samtalen.

I festivalteltet venter tusenvis av glade ansikter. Danmarks Radio rigget sine tv-kameraer. Toshi Seeger, Petes kone, har vært på scenen. Hun har laget en tegning. Hun vet hvor vi skal sitte. En halvsirkel med Pete i midten. Scenemesteren sier: «Now!».

Vi synger. «Pay Me My Money Down». Pete sier: «And now I want Lillebjorn here!». Han peker mot fronten av scenen. Dansk TV, 5000 publikummere og sceneteknikere reagerer. De siste kommer styrtende med mikrofoner. Pete løfter banjo og strupehode:

Oh to be in Oleanna, that’s were I’d like to be
Than be bound in Norway and drag the chains of slavery

Publikum svarer med refrenget:

Ole-ole-ana! Ole-ole-ana!

Pete ser på meg, og jeg synger med uante krefter:

Ja, i Oleanna langt heller vil jeg være
Enn lenger i Norge min slavelenke bære

Min hjerne setter harddisken i spinnende rotasjon. Jeg husker teksten! «Oleanna» er en smedevise om Ole Bulls luftige planer for et nytt hjemland for norske emigranter i Pennsylvania. Skrevet av en avismann i Bergen, Dietmar Meidel i 1853. Jeg tror aldri jeg har sunget den i Norge. Bare på noen konserter i Midtvesten. Det pussige er at sangen er så godt som ukjent her hjemme. Med Seegers engelske ord er den velkjent og populær blant alle barn i USA, selveste «The Summer Camp Song», feriekolonisangen.

Etter konserten kom en smilende Pete Seeger bort til meg. Han viste interesse for min norske seljefløyte. Så jeg ga ham den. Jeg benyttet også sjansen til å gi ham min sangbok, «Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen». Jeg pekte på side 44. Hans sang «My Rainbow Race» på norsk, «Barn av regnbuen». Pete smiler: «I look forward to go trough your book!».

Vi avslutter festivalen med å synge «We Shall Overcome» sammen med Pete på elpiano! Den store bluegrassmusikeren Eric Weissberg, kjent for banjotemaet i «Piknik med døden», hulker ved siden av meg: «There’s only one of him in the universe!». Vel hjemme får jeg det første postkortet. Pete Seeger er begeistret for min bok. Og spør om jeg kan være konsulent for hans endelige sang- og memoarbok? Sjekke språk, noter, banjo- og gitartabulatur? Selvsagt svarer jeg ja. Resultatet blir «Where Have All The Flowers Gone—A Singer’s stories, Songs, Seeds, Robberies». Men også et vennskap. Da jeg seinere bodde i Chicago, ringte han for å få meg med på en konsert i Wisconsin. Der ville han gi bort halve honoraret til veldedighet om arrangørene kunne garantere et etnisk godt blandet publikum.

Jeg pleide å ringe Pete på julaften. Det satte han pris på. Han brukte ikke e-post. Stadig dukket hans morsomme, selvtegnede postkort opp i postkassa. Etter hans besøk på «David Letterman Show» noen år tilbake kom enda et postkort. Om jeg hadde nok et eksemplar av min bok? Kan ikke finne den.

Jeg svarte med en telefon. Begeistret ringte jeg etterpå min skotske kollega Rod Sinclair for å rekapitulere litt for denne artikkelen.

Han sier:

«Lillebjorn, it was very generous of you to give Pete your flute that time!».

Jeg svarer:

«Rod, Pete Seeger liked my flute! If he had fancied my jacket, I would have given him my jacket. If he had fancied Jan Eggum, I would have given him Jan Eggum».

• Lillebjørn Nilsen er musiker og låtskriver. En versjon av denne artikkelen sto på trykk i Dagbladet 11. oktober 2008. Den gjengis med tillatelse