Musikalske bybilder
«Postkort fra Lillebjørn» er en kjærlighetserklæring til Oslo – og til Lillebjørn Nilsen.
(Dagbladet:) MUSIKAL: Oslo Nye Teater liker å kalle seg «hele byens teater». «Postkort fra Lillebjørn» er blitt hele byens teaterforestilling.
→ Les hele ‘Postkort fra Lillebjørn’ omtalen på dagbladet.no
Folkemusikar Agnes Buen Garnås om Postkort frå Lillebjørn!
– Ein liten flokk teledølar reiste innover til Tigerstaden laurdag. Saman med eit fulltallig publikum på Oslo Nye Teater, opplevde vi «Postkort fra Lillebjørn». Har de ikkje vore og sett og høyrt dette vakre, vemodige, minnerike, gripande magiske musikkeventyret enda? Spring og ting billettar straks! oppmodar Agnes Buen Garnås.
→ Les alle godorda til Agnes Buen Garnås om Postkort frå Lillebjørn på FOLKEMUSIKK.NO
På Oslo Nye Teater er «Postkort fra Lillebjørn» blitt en både morsom og melankolsk musikal.
(Ida Lou Larsen:) En unggutt med gitar står alene på scenen. I neste øyeblikk er han omgitt av hele ensemblet, noen med instrumenter, andre uten, og de stemmer i med Inni mitt hode, der Lillebjørn forteller at «mitt hode er et hus der mine sanger holder til». Åpningsnummeret er langt fra tilfeldig valgt: Postkort fra Lillebjørn er en musikalsk vandring gjennom verket til en særpreget poet med en dobbel uttrykksform, der tekster og toner smelter sammen til en enhet.
—
Til slutt: Det skjer langt fra alltid i norske musikkoppsetninger, men her er balansen mellom det instrumentelle og det vokale mønstergyldig. Tekstene kommer til sin fulle rett, og det er viktig, for ord og toner spiller like stor rolle i Lillebjørn Nilsens melodiske univers. Den dramatiske framføringen er langt fra dikterens egen lavmælte stil, men tolkningen holder, og musikalen Postkort fra Lillebjørn»er blitt festlig og melankolsk, vittig og vemodig teater.
Denne anmeldelse sto i Klassekampen mandag 12.mars
Les hele Ida Lou Larsen anmeldelse av ‘Postkort fra Lillebjørn’ på idalou.no
En bydikter tar scenen
Lillebjørns og Oslo Nyes postkort er blitt en sammenhengende serie musikalske og litterære høydepunkter.
(Aftenposten papirutgave:) 35 viser i Lillebjørn Nilsens store produksjon er utvalgt med stø hånd av Catrine Telle og Ivar Tindberg, og formet som en herlig hyllest til Oslo og andre verdensbyer.
Postkortene sendes fra Hamburg og København, Istanbul, og Paris, Amsterdam og New York, men det er Oslo bydikteren Lillebjørn øser sin kjærlighet over. Det gjør han med varme hverdagsobservasjoner, med det blikket som får gråstein til å glitre i takt med den gamle Freia-reklamen, og det skjer på byens eget teater.
Der er tekstene kløktig løftet frem, allemannseiet vi trodde vi kunne og kjente, men som hver og en avslører særegent innhold og poetisk dybde. Tekstenes variasjon, blikket for detaljer og skjønnheten i det enkle og alminnelige Lillebjørn skildrer, får en ny omdreining.
—
Følsomt og burlesk
Det er vanskelig å fremheve noen fremfor andre i et tett ensemble på 16 personer, men trekkspilleren Espen Leite Skarpengland får en ekstra stjerne i boken for elegant og virtuost spill, og Marius Graff for orkesterledelse og behandling av diverse strenginstrumenter og perkusjon. Hver og en burde vært nevnt, her blir det Ola G. Furuseth for følsom tekstbehandling, Helle Haugen for burlesk humor, Unni Wilhelmsen for sart vokal, og Sivert Sivertsen for sin 14-åring – Lillebjørn selv den sommeren han fant en gammel gitar på loftet og eventyret begynte. På Oslo Nye fortsetter det.
Mona Levin
Les hele Mona Levins anmeldelse i Aftenposten papir som PDF
Les hele Mona Levins anmeldelse i Oslopuls.Aftenposten.no
Lillebjørn viser vei(Vårt Land:) Byens nokså lille hjerte banker heftigere når Lillebjørns slitte visebøker åpnes som popup-bøker på Oslo Nye.
Det er all grunn til å ta til seg Postkort fra Lillebjørn. Oslo Nye Teaters viseaften er mer enn nostalgi, den er full av glede og varme, og likevel mettet av byens selvironi.
Les hele Arne Guttormsens anmeldelse av Postkort fra Lillebjørn i Vårt Land i PDF
Til folket – hilsen Nilsen!
Dette må være en av Lillebjørn Nilsens største oppturer i livet. Og han har noen av dem fra før.
(arildronsen.no:) Ok – jeg innrømmer det. Jeg var skikkelig nervøs. Jeg mener; jeg kan alle disse sangene på rams, i likhet med storparten av det norske folk. Og de så uendelig nært knytta til opphavsmannen. Hans musikalske uttrykk, hans milde røst. Kan et teaterensemble greie å yte disse musikalske perlene rettferdighet?
Les Arild Rønsens ovasjoner over Postkort fra Lillebjørn på arildronsen.no
Postkort med fine bilder
Lillebjørn Nilsens sanger får nytt liv
(Dagsavisen:) Elisabeths Carews tolkning av «Langt langt borte» gjør visesang til strålende popmusikk. Unni Wilhelmsen på «Alexander Kiellands plass» lever sitt eget liv, uavhengig av originalen. Jeg faller også for ideen om at det er flere gutter som lengter etter ensomhet og en som het «Elisabeth» på vei hjem fra Club 7. «Postkortene» i tittelen er sendt gjennom sanger fra store deler av verden, men vi ender alltid i gode, gamle Oslo. Som en påminnelse om Lillebjørn Nilsens suverene sjonglering med det lokale og det globale.
Gjennom hele forestillingen er Marius Graff der, med forskjellige gitarer. Han er medlem i Lillebjørn Nilsens faste band, og blir denne forestillingens anker. Han får synge en sang selv også, «Valle auto og bensin», som er enda et høydepunkt. Ensemblet gjør en god jobb, både vokalt og instrumentalt, og stråler i korframføringen av «Danse, ikke gråte nå».
Les hele premiereanmeldelsen av ‘Postkort fra Lillebjørn’ i Dagsavisen.no
Lovpriser Lillebjørn
Urpremièren på «Postkort fra Lillebjørn» var en sprengfull postkasse av pur glede, mener OAs anmelder.
(Oppland Arbeiderblad:) Lillebjørn Nilsen blir omtalt som selveste Oslo-poeten, og det har lenge ligget i kortene at noen skulle lage en forestilling rundt hans mange frodige viser.
Så falt det seg til slutt slik at mangeårig beundrer og teatersjef Catrine Telle endelig fikk lov av Nilsen til å lage showet i samarbeid med regissør Ivar Tindberg.8. mars kokte salen på Oslo Nye Teater av forventningsfulle publikummere. Lillebjørn Nilsen er en av våre aller kjæreste visesangere og har erklært sin kjærlighet til sin by Oslo i et stort antall av sangene sine. Både scenografi og valg av sanger i forestillingen formidler kjærlighet til byen, kanskje også forsterket av at de noen ganger kommer som musikalske postkort fra helt andre steder.
Og det skal vi være glade for!
Les hele premiere-anmeldelsen på www.oa.no
Alle veier fører til Alexander Kiellands Plass
(aktivioslo.no:) Hovedstaden vår ble skildret på en varm og treffende måte i «Postkort fra Lillebjørn» under urpremmieren på Oslo Nye Teater.
– Skikkelig bra, svarer Lillebjørn Nilsen når spurt om inntrykket han sitter igjen med etter urpremieren på «Postkort fra Lillebjørn». Mange har ønsket å fremføre sangene hans på en teaterscene, men Nilsen har vært sparsom på tillatelser hittil.
Visesangerens kjærlighet til Oslo skinner gjennom tekstene hans, og den er en av grunnene til at nettopp Oslo Nye Teater har fått lov til å bringe Nilsens melodier til scenen. Teateret fikk frie tøyler og resultatet er en musikkforestilling med kjente og kjære melodier, som fremføres med mye hjertevarme. Osloborgere kan regne med fornøyelige kriblinger i magen når hovedstaden hylles med Nilsens sanger.
Mange i salen så ut til å kjenne igjen hver sang så snart en note var spilt. Det blir det god stemning av. Da skuespillerne også inviterte til klapping og allsang var det en fin opplevelse å være publikummer.
Sangene man kunne fra før minnes som absolutte høydepunkter. Stilleste gutt på sovesal 1, Danse ikke gråte nå, Fisketur i øsende regn og Tanta til Beate iscenesatt er uforglemmelige, men alle vil nok finne en favoritt blant sangutvalget. Inni mitt hode spilte melodiene lenge etter at forestillingen var over. Totalopplevelse – karakter: 5
Les hele premiere-anmeldelsen av Postkort fra Lillebjørn på www.aktivioslo.no
Postkort fra Lillebjørn
(kjentfolk.no:) 8. mars kokte salen på Oslo Nye Teater av forventningsfulle publikummere. Lillebjørn Nilsen er en av våre aller kjæreste visesangere og har erklært sin kjærlighet til sin by Oslo i et stort antall av sangene sine. Både scenografi og valg av sanger i forestillingen formidler kjærlighet til byen, kanskje også forsterket av at de noen ganger kommer som musikalske postkort fra helt andre steder.
Les mer om premieren på Postkort fra Lillebjørn på kjentfolk.no
Noen etterlyser mer handling i teateret om Lillebjørn… for meg var jo handlingen selve Lillebjørns musikalske utvikling gjennom forestillingen. En handling må vel ikke alltid foregå på det ytre plan. Tror ikke det kunne vært gjort bedre enn dette, det var også utrolig flinke skuespillere, sangere og musikere. Unni Wilhelmsen står igjen for meg i en særstilling – så vakker og med fløyelsstemme – sammen med den 14 år gamle «Lillebjørn». Tusen takk for en vakker og stemningsfull og morsom kveld!