Nissen Roger 2. kapittel

NISSEN ROGER – ETTERLATTE PAPIRER 2. Lillebjørn Nilsen 1980 (06.12.95)
(Opprinnelig innlest i NRK Radio)

Nissene i storbyen


Husker du Nissen Roger? Jeg vil fortelle mer om Nissen Roger. For de som ikke kjenner ham, kan jeg fortelle at Nissen Roger ikke bor under noe gammalt tuntre eller i noen låve på landet. Nei, Roger er storby-nisse. Han bor nede i kjelleren under en diger mursteinsgård i en lang gate midt i Oslo. Leiegården har sentralfyring og her bor Roger i et lite kott bak fyrrommet som ingen andre veit om. Skjønt Roger er litt usikker på vaktmesteren. Deres veier krysses litt for ofte sånn nissefaglig,
synes Roger.

Ellers har han det ganske fint som nisse. Han sover i en stor hvit isoporkasse som en gang har inneholdt en videospiller, og er litt stolt av den. En gang i et anfall av hjemlengsel hadde Roger prøvd å rosemale isoporesken med noe maling som han på nissevis hadde latt forsvinne fra vaktmester-rommet. Det gikk helt galt. Fargene smelta isoporen. Senga holdt på å forsvinne! Roger ble så forskrekka at han slapp dusken på nisselua som han hadde brukt som pensel. Etter dette hadde han skjønt at vaktmestre satt inne med sterke krefter. De bondeblå hullene i isoporkassa hadde han fylt med rødt kreppapir og forøkt å glemme det hele.

Stort sett fordriver Nissen Roger tida ved å ligge i esken sin å høre på susingen i vannrørene mens han plystrer svakt. Og så tenker han. Og husker. Det kan være mye å huske for nisser. Roger husker den gangen han kneggende satt bak på flyttelasset til Gudmund Plassen en sommernatt oppe i Trysil. Roger hadde vært hustomte for Plassen slekta i mange generasjoner og han hadde vært med på mange vellykka flyttinger.

«Og mannen ville fra nissen flytte, men reisen ble ham til ingen nytte…» hadde Roger sunget på vognlasset så mange ganger før. Roger liker ikke den sangen lenger. Nå bor familien Plassen i et kjellerløst rekkehus i Grorudalen uten et eneste smutthull, selv for en smart nisse som Roger.

Egentlig har jeg det bra her, tenker Nissen Roger og prøver å skjule for seg selv at han kanskje er blitt en ganske rotløs og til og med mislykket nisse, når alt kommer til alt.

Hysj, der kommer vaktmesteren! Roger slutter å plystre. Bare vannrøra høres. Roger ser at det lyser i sprekken rundt rørene fra fyrrommet. Det klinker i et glass.
«God Jul, Andersen» sier vaktmesteren til seg sjøl. Roger er litt irritert. Skulle tro det var han som var nisse, fnyser han. Som når det var så bråkaldt før kakelinna. Da greide Andersen å få hele sentralfyren til å streike. Det skulle vært min jobb det, fnyste Roger videre. Uff, vaktmestere gjør det ikke godt for oss urbane bynisser.

Roger kjenner andre by-nisser som syns det samme. En av byens virkelige nisse-veteraner for eksempel: Vika-nissen Kuule Jul. Hva hadde ikke han fått oppleve? Etter rastløs flytting rundt i Vika i hele vårt århundre sto valget for ham mellom å bli husnisse enten i Konserthuset eller Club 7. Han hadde valgt det siste, og hadde trivdes godt i mange år. Han måtte ha hatt det fint, Kuule Jul, tenkte Roger. Han må vel ha vært den eneste nissen som kunne gå blant gårdsfolket hver kveld uten at folk tok notis av ham. Han hadde fått smaken på både rødvin og jazzmusikk og glemte nesten sine nisseplikter. Selv om han av og til hadde glede av å la tappeanlegget til ølet gå i stå på en og annen fredagskveld. Men så en dag hadde det blitt helt stille og tomt i kjelleren der. Så hadde det kommet en riktig bisk vaktmester:

-Ut! hadde han sagt. Det er slutt her.

– Vet du ikke at jeg er nissen her i huset. hadde Kuule Jul sagt som sant var. Han var en ærlig kall. Vaktmesteren hadde ledd og kastet ham ut i Munchedamsveien.

-Er du julenissen så er jeg et reinsdyr! Ha Ha! hadde vaktmesteren ropt etter ham. Beat-nisse! Jazz-nisse! hadde de ropt etter gamle nissen Jul. Eller Jul den Kuule som de også hadde kalt ham der nede i Vika.

Noe så ydmykende tenkte Roger. Nå ja. Egentlig visste vel ikke denne vaktmesteren bedre. Mennesker kjenner ikke en ekte når de ser en. De har sett for mange etterligninger. Sånn er det med menneskejyplinger som ikke har levd et århundre en gang. Ingen respekt for de gamle. Ingen sans for tradisjoner.

Pøh, tenker nissen Roger, det er bare oss nisser som myser tilbake i fortidas halvmørke. Selv myste han ut i kjellermørket og lurte på om det var noe igjen på den flasken han hadde latt forsvinne fra vaktmester Andersens trekkspillkasse. Akk nei. Roger får en tåre i øyekroken. Den renner langs en smilerynke ved neserota. Ved nestetippen blir den hengende og blir til en skikkelig nesedråpe som brister ned i det lange hvite nisseskjegget. Han trekker føttene med selbustrømper på inn i isoporkassa idet han kipper av seg treskoene. Så kryper han sammen i isoporsenga og mumler: God Jul, a’, Andersen. Nå sover nissen Roger.

© Lillebjørn Nilsen 1980

Share

Nissen Roger 1. kapittel

NISSEN ROGER 1. Lillebjørn Nilsen 1980 (06.12.95)
(Opprinnelig innlest i NRK Radio)


Jeg kjenner en nisse. Han bor nede i kjelleren i en gammal
mursteinsgård i en lang gate midt i byen. Han heter Roger. Roger
er liderlig god til å plystre. Det har Roger lært av å høre på
vannrørene som henger i taket i kjellergangen. Hver kveld når
noen pusser tenna og lar kaldtvannskrana stå åpen, så sitter
Roger stille på den gamle pultostesken sin bak en svart sykkel
og hører på suset i røra.

Så begynner han og plystre. Lange triste toner. Noen ganger blir
det en melodi av det. «Stardust» for eksempel. «Sometimes I
wonder why I spend the lonely night…» synger Roger og så
plystrer han resten. Stort sett er det gamle slagere han er innom
når han plystrer. En gang var nemlig Roger sjømannsnisse i
Brooklyn. Roger har vært rundt i verden, han. Helt siden han
satte seg på flyttelasset til Gudmund Plassen oppe i Trysil en
gang ved århundreskiftet. Den gangen syntes Roger at det var
spennende at noen endelig ville flytte fra han. Nå bor fjerde
generasjon Plassen i rekkehus uten kjeller og Roger har gitt opp
flyttinga.

Det er jo andre også som ikke holder på tradisjonene lenger,
trøster Roger seg sjøl. Men er jeg egentlig nisse lenger? Jeg er
blitt rotløs, tenker Roger når illusjonene brister. Han ser
nedover kjellergangen: når så han sist et Norges-glass med
hjemmelaget syltetøy? Frysere, plastkjelker og sommerdekk!

Det er ikke greit. Roger har en sønn i Amerika. «Lost and gone»,
sukker Roger. Riktignok trekker sønnen på seg en gyselig rød
frakk og lakkstøvler i november måned og sender sin far glorete
postkort med «Merry X-mas» på. Men det holder ikke, synes Roger.
Annerledes er det med en datter-datter fra Vestlandet som dukket
opp her en jul. Hun var interessert i familiens «etniske bakgrunn
og kultur» som hun sa. Roger føler seg gammal og trøtt når han
hører sånne ord. Hun fortalte til og med at hun var med i en
nissegruppe som møttes i all hemmelighet. De unge får sale sine
egne reinsdyr, tenker Roger og kryper opp i isoporkassen sin. Den
har det vært en video-spiller i. Og Roger er litt stolt av det.

Jo, han er glad i datter-dattera si. Villniss, som hun heter. Men
hva skal egentlig en gammal tomtekall som han si om kvinnelige
nisser? Noen ganger ligger han og leser disse heftene og
løpesedlene som Villniss har lagt igjen mens han hører vannrøra
suse.

Før suste dem hele natta i førjulstida og da lukta det
nybakte boller i trapp-oppgangen. Det er så mange rare ord å
lese, synes Roger. NFR, «Nissenes Frigjørings Ring» har et blad
som heter «Alltid Nisse». Der har han lest en lang og engasjert
artikkel med tittelen «Alternativ Jul!» fulgt av et opprop: Gi
julen tilbake dens egentlige innhold! Nei til kommersiell jul!
For en ren og hedensk jul!
Nissen Roger 1
Ingen av oss gamlenisser tørte å bruke sånne ord i vår ungdom,
tenker Roger. Litt urolig. Samtidig frydefull. Åkei, vi tenkte
det. Visket det i låvekrokene, kanskje. Som grove vitser nærmest.
Men vi sa det aldri høyt. Og nå gjør smånissene narr av oss.
«Samarbeidsnisse», stod det om en gammel og hederlig kollega av
ham som hadde jobbet litt som konsulent for et reklamebyrå på
Bergens-kanten. Han hadde prøvd og si til Villniss at de ikke
måtte være så harde mot de gamle. Prøve og forstå. I min tid var
det andre som bestemte hva jula skulle inneholde, sa han. Vi ble
stemplet som overtro. Det var ikke så lett. Vi måtte spille med
på en ny måte. Vi kjempet vi og. Vi overlevde i underholdnings-
bransjen. Vi greide oss. Ikke le av marsipangriser og juletrepynt. Nå
er det annerledes, Villniss. Meget annerledes.

© Lillebjørn Nilsen 1980

Share

Lillebjørn Nilsen tildeles St. Hallvard medaljen av Oslo by

Til Lillebjørn Nilsen – for stor musikalsk kjærlighet til Oslo
Tildelingen begrunnes i at Lillebjørn Nilsen har skapt sanger og musikk som forteller om og skildrer livet i Oslo. Sangene er blitt allemannseie, de brukes til allsang over hele landet.

-Oslo er byen jeg vokste opp i. Byen med det store hjertet. Midt i Oslo hadde jeg alle mine mange tanter og onkler innen gåavstand fra Alexander Kiellands Plass; Grünerløkka og Sagene. En del av Oslo som fremdeles kjennes som mine gater-, sier Lillebjørn Nilsen.

Share

Lillebjørn’s Grit Laskin ´God Natt Oslo´guitar in Toronto

Lillebjørn picked big new Grit Laskin guitar

Lillebjørn Nilsen and Grit Laskin 1
Master luthier Grit William Laskin and Lillebjørn Nilsen. Photo: Inger MacKenzie

How a song brought a guitar

January 8 2015 was a great day for Lillebjørn. Two days before he had arrived in Canada. A long night flight from his home town Oslo, Norway. Second day he saw his Laskin guitar for the first time in luthier William Grit Laskin’s wood smelling workshop in Toronto, Canada. Third day Lillebjørn played the instrument at his gig in the fameous Toronto venue Hugh’s Room.

About the Lillebjørn GOD NATT OSLO guitar:

Not knowing anything about the LUTHIER Laskin, Lillebjørn was in a recording session singing a song from his good friend, Pete Seeger’s repertoire. The Photographers. A bowdy parody a cappela ‘folk’ song. Very close to British isles. Set in a traditional style. Lillebjørn couraguesly translated, putting it in his native tongue. This time in Nynorsk, the Norwegian language closest to our inherited old ballads. Strangely the song lost little in translation! The Photographers became Vidvinkel Stev. The record company had to ask for permission. And Lillebjørn found the guitar maker..

Lillebjørn contacted Laskin asking if he could make him a ukulele?
‘No way! To small a canvas.
‘A guitar?’

Master Laskin said: ‘OK. I like your music. Usually my waiting list is 6-8 years, but since I have put myself in the line, I’ll give you my number in the queue.’

Laskin asked Lillebjørn about doing his inlays. Lillebjørn: ‘Our Hardanger fiddles have mother-of-pearl and lots?’
Laskin: ‘Too boring.’
Lillebjørn: ‘Grit, free hands, you are the master!’

About William ‘Grit’ Laskingrit_small

WILLIAM “GRIT” LASKIN, a professional guitar maker since 1971, builds steel-string, classical, and flamenco guitars that are known and coveted around the world.

In 1997, he received Canada’s prestigious Saidye Bronfman Award For Excellence in the fine crafts and is the only instrument maker to be so honored.

He is also an elected fellow of the Royal Canadian Academy of the Arts and is included in the ”Who’s Who in Canada” as well as the Encyclopedia of Music in Canada.

In addition to building instruments, Grit is known internationally for his engraved inlay art. His most recent publication is A Guitarmaker’s Canvas: The Inlay Art of Grit Laskin.

To encourage the growth and public awareness of the luthier (makers and repairers of stringed instruments) craft, he co-founded the Association of Stringed Instruments Artisans. This is the international trade organization geared to professional builders and repairers of musical instruments. As president, in 1993 he authored the first code of ethics for luthiers.

Recently, for his groundbreaking work and for his contribution to the art, craft, and music communities in Canada, he was awarded in 2010 the Estelle Klein Lifetime Achievement Award.

In 2012 he was presented with the Order Of Canada, the country’s highest civilian honour, given to those whose efforts and innovations have enriched the national culture.

Grit Laskin – Guitar Maker

Share

Tanta Til Beate – Live Lillebjørn og Siri

Tanta Til Beate. Live at the Rockefeller Hall Oslo

Share

Aldri glemme

«God natt Oslo» («Good night Oslo») was written by Lillebjørn Nilsen. «Barn av regnbuen» («Children of the rainbow») is Lillebjørn’s adaptation of Pete Seeger’s «Rainbow Race» with Norwegian lyrics by Lillebjørn, here arranged by Øivind Westby. With Marius Graff on guitar and vocals, and Kringkastingsorkestret (the Norwegian Radio Orchestra) conducted by Christian Eggen. From the National Memorial Concert 22.7.12 in front of the Oslo City Hall

Share

Min venn Pete Seeger

English Google Translation

Pete Seeger and Lillebjørn Nilsen
Pete Seeger and Lillebjørn Nilsen

Mandag 27. januar 2014 døde den amerikanske folklegenden Pete Seeger, 94 år gammel. Her rekapitulerer Lillebjørn Nilsen sitt forhold til sin største inspirasjonskilde.

Sommeren 1990, travelt opptatt med NRK TV-opptak med Gitarkameratene, fikk jeg en overraskende telefon. Min skotske venn Rod Sinclair, folkemusiker og organisator, fortalte at Pete Seeger endelig skulle opptre på Tønder-festivalen i Danmark sammen med Woody Guthries sønn, Arlo. Og Pete Seeger insisterte på å få med Lillebjørn Nilsen! Fortsett å lese «Min venn Pete Seeger»

Share

Telemarksgalleriet – Lillebjørn malerier, grafikk og tegninger

freddy_reddy

Lillebjørn Nilsen vokste opp i Oslo med mor og far som aktive kunstnere. Hans far startet Oslos første grafiske silketrykkeri.

Lillebjørn «rømte» fra kunsten over i musikken. Han begynte å spille etter å ha funnet en ødelagt gitar på loftet og debuterte som musiker på et skolearrangement som 14-åring. Fortsett å lese «Telemarksgalleriet – Lillebjørn malerier, grafikk og tegninger»

Share