Nissen Roger 1. kapittel

NISSEN ROGER 1. Lillebjørn Nilsen 1980 (06.12.95)
(Opprinnelig innlest i NRK Radio)


Jeg kjenner en nisse. Han bor nede i kjelleren i en gammal
mursteinsgård i en lang gate midt i byen. Han heter Roger. Roger
er liderlig god til å plystre. Det har Roger lært av å høre på
vannrørene som henger i taket i kjellergangen. Hver kveld når
noen pusser tenna og lar kaldtvannskrana stå åpen, så sitter
Roger stille på den gamle pultostesken sin bak en svart sykkel
og hører på suset i røra.

Så begynner han og plystre. Lange triste toner. Noen ganger blir
det en melodi av det. «Stardust» for eksempel. «Sometimes I
wonder why I spend the lonely night…» synger Roger og så
plystrer han resten. Stort sett er det gamle slagere han er innom
når han plystrer. En gang var nemlig Roger sjømannsnisse i
Brooklyn. Roger har vært rundt i verden, han. Helt siden han
satte seg på flyttelasset til Gudmund Plassen oppe i Trysil en
gang ved århundreskiftet. Den gangen syntes Roger at det var
spennende at noen endelig ville flytte fra han. Nå bor fjerde
generasjon Plassen i rekkehus uten kjeller og Roger har gitt opp
flyttinga.

Det er jo andre også som ikke holder på tradisjonene lenger,
trøster Roger seg sjøl. Men er jeg egentlig nisse lenger? Jeg er
blitt rotløs, tenker Roger når illusjonene brister. Han ser
nedover kjellergangen: når så han sist et Norges-glass med
hjemmelaget syltetøy? Frysere, plastkjelker og sommerdekk!

Det er ikke greit. Roger har en sønn i Amerika. «Lost and gone»,
sukker Roger. Riktignok trekker sønnen på seg en gyselig rød
frakk og lakkstøvler i november måned og sender sin far glorete
postkort med «Merry X-mas» på. Men det holder ikke, synes Roger.
Annerledes er det med en datter-datter fra Vestlandet som dukket
opp her en jul. Hun var interessert i familiens «etniske bakgrunn
og kultur» som hun sa. Roger føler seg gammal og trøtt når han
hører sånne ord. Hun fortalte til og med at hun var med i en
nissegruppe som møttes i all hemmelighet. De unge får sale sine
egne reinsdyr, tenker Roger og kryper opp i isoporkassen sin. Den
har det vært en video-spiller i. Og Roger er litt stolt av det.

Jo, han er glad i datter-dattera si. Villniss, som hun heter. Men
hva skal egentlig en gammal tomtekall som han si om kvinnelige
nisser? Noen ganger ligger han og leser disse heftene og
løpesedlene som Villniss har lagt igjen mens han hører vannrøra
suse.

Før suste dem hele natta i førjulstida og da lukta det
nybakte boller i trapp-oppgangen. Det er så mange rare ord å
lese, synes Roger. NFR, «Nissenes Frigjørings Ring» har et blad
som heter «Alltid Nisse». Der har han lest en lang og engasjert
artikkel med tittelen «Alternativ Jul!» fulgt av et opprop: Gi
julen tilbake dens egentlige innhold! Nei til kommersiell jul!
For en ren og hedensk jul!
Nissen Roger 1
Ingen av oss gamlenisser tørte å bruke sånne ord i vår ungdom,
tenker Roger. Litt urolig. Samtidig frydefull. Åkei, vi tenkte
det. Visket det i låvekrokene, kanskje. Som grove vitser nærmest.
Men vi sa det aldri høyt. Og nå gjør smånissene narr av oss.
«Samarbeidsnisse», stod det om en gammel og hederlig kollega av
ham som hadde jobbet litt som konsulent for et reklamebyrå på
Bergens-kanten. Han hadde prøvd og si til Villniss at de ikke
måtte være så harde mot de gamle. Prøve og forstå. I min tid var
det andre som bestemte hva jula skulle inneholde, sa han. Vi ble
stemplet som overtro. Det var ikke så lett. Vi måtte spille med
på en ny måte. Vi kjempet vi og. Vi overlevde i underholdnings-
bransjen. Vi greide oss. Ikke le av marsipangriser og juletrepynt. Nå
er det annerledes, Villniss. Meget annerledes.

© Lillebjørn Nilsen 1980

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *